22. okt, 2017

Herrrrrlig!!

At Stjernetira hoppet seg vekk tilsynelatende uten grunn, var ergerlig, men frustrasjonen ble veldig fort erstattet av ekstase, da Ulsrud Tea toget inn til helenkel seier i Jacob Mæland. Den lille jerndamen gjør det igjen. Hun er løpssugen som aldri før, og minst like ivrig i trening nå, som hun var i sine yngre dager. Nesten like stort som å vinne, var det å høre legendariske Asbjørn Mehla's kjærlighets ærklæring til Tea. Han satte ord på akkurat det samme som vi sitter og tenker på. Denne hoppa har overgått det meste, hun har løpt fra tillegg til tillegg gjennom hele karrieren, alle har prøvd å slå henne (klart, noen har lykkes), både hester, kusker, trenere, DNT og stevneveterinærer. Men Tea lar seg ikke rokke. Hun er laget av solid stoff. Hennes svar er å gjøre så godt hun kan, hver gang. 

Det finnes ingen andre slike. De andre hoppene som er av slikt kaliber, er enten variable i prestasjonene, eller så har ikke helsa tålt hardkjøret. Tea har tålt det meste verden har kastet mot henne, og det skyldes både en psyke av rent, norsk rustfritt stål, og en fysikk av jern. At det ble oss som fikk henne på stall for 6 år siden, er vi så takknemlige for, at det ikke kan settes ord på. Anita er en drømme-hesteeier, som kun vil det beste for hesten, og gir Ovi full tillit i oppgaven. Ikke alle hadde klart å holde beina så godt plantet på jorda i all suksessen, på samme måte som Anita har.

Vi må da benytte anledningen til å si at vi synes samtlige våre hesteeiere er en drøm å jobbe for, alle har forståelse for individets behov, at dyrevelferd er viktigst, og at en trener må ha spillerom i sin disponering av konkurransehesten. Desverre finnes det bare en Ulsrud Tea, vi skulle ønske alle fikk oppleve å ha en slik hest, og vi jobber dag og natt for å komme nærmest mulig. Vi har ikke noen flott ny stall, vi har ikke endeløse gønne gress-paddocker til hestene våre, ikke lys i treningsløypene om vinteren, ikke masse ansatte, ikke svære lastebiler og ikke stallen full av auksjons-dyringer og eksklusive importer.

Vi leier en gammel nedslitt låve som vi prøver å holde ved like selv, med tilhørende luftegårder som er grønne om sommeren, men som vestlands-vinteren forvandler til søle i slutten av august. Treningen foregår på flateste Jæren, på ordinære grusveier, men om vi ofrer litt ekstra tid kan vi kjøre langs endeløse sandstrender (vel og merke for det meste i stiv kuling og regn), eller ri i skog og mark (da må vi laste hestene på bil og kjøre en bit). Stallen er full av helt ordinære hester, som vi gjør alt vi kan for å holde friske, glade og klar for oppgaven de står foran. Til å hjelpe oss med dette har vi flere fantastiske mennesker som har sin egen hest hos oss, og som hjelper oss med det de kan så og si hver eneste dag. Så det er mange mennesker som skal ha takk når ting går så bra som det av og til gjør, både med Tea og med de andre på stallen.

Hverdagen er tung og slitsom når man driver med hest, spesiellt når vi nærmer oss den mørke kalde årstiden, og det krever noen helt spesielle karaktertrekk hos et menneske som vil utsette seg for dette kjøret. Det er mye negativt i hverdagen, mye å holde styr på, mange nederlag og slag i trynet. Sportslig er norsk travsport bedre enn noensinne, men likevel virker alt å være litt på hell. I mine øyne så kommer slike tendenser alltid fra toppen av pyramiden, og sprer seg nedover. Denne skuta har ingen skipper lengre, og det merkes. 

Men, det tilsides, så kan det idag leses at hestefolk i natt troppet opp for hverandre når behovet var som størst. En lastebil med 6 hester veltet på Haukelid (ikke akkurat verdens navle), og folk strømmet til, slapp det de hadde i hendene og strømmet til for å redde to- og firbeinte. Det var rørende å lese rapportene på sosiale medier idag tidlig. Stakkars folk og dyr som var involvert i dette, men takk og lov for dere som hjalp til, og sørget for å redde alle sammen ut i tide.